Høyonna - Børfjord - Mitt barndoms paradis

Har skrevet om torveskjæring i Menighets bladet tidligere. Det startet så snart tela "gikk" på torvmyrene. Men frem til høyonna startet hadde vi en god pause, det satte vi barn pris på. Høya var mye morsommere å være med på, en torve skjæringa, så lenge vi var så små at vi slapp å svinge ljåen.

Slotta startet som regel i slutten av juli, alt etter hvordan været og dermed vekstmulighetene hadde vært. Begynte slåtta sent kolliderte den med multebærplukkinga og da ble det en enda travlere tid.

Husker at mor og far mange ganger gikk på bær tur om natta. Søvn trengtes det ikke så mye av i den lyse årstiden.

Arbeidet for oss barn besto i raking og hesjing, og når høyet var tørt var det å tråkke i høyet etter hvert som høyet ble fraktet inn i høysjåen. Det morsomste var å hoppe i høyet og så luktet det så godt.

Hjemmejorda var ikke stor nok til at vi hadde vinterforsyning av høy. Da måtte vi på noe som de kalte for "skrapslotta". Det var å slå gress oppe i Børrafjellet eller ut i Børfjordnæringen (neset mellom Børfjord og Dønnesfjord) eller i en eller annen vik som ingen hadde slått før oss, eller hadde tenkt å benytte seg av sin rett til å slå der. Utmarksslotta var svært viktig for de fleste småbruk langs kysten og i Finnmark.

I Børraliene vokste det fint fjellgress, men det var risikabelt å slå der, det hendte at det kom stein rullende ned fra fjellet. Det hendte at det gikk større ras, men helst på våren og etter langvarig regn. Det var tungt for de voksne å frakte høyet der i fra. Høyet ble stappet i garnsekker og trillet nedover lia, men nederst var det en steinur som måtte forseres. Alle kan jo tenke seg garnsekker med grove masker og en steinur. Sekkene satte seg fast overalt, så det var en slit for de voksne i sommervarmen. Etter å ha kommet velberget gjennom ura var det å bære sekkene ca 1 km ned til hjemjorda hvor høyet ble hengt på hesjer.

Da var det lettere å slå ut i Børfjordnæringen, da lastet man høyet i robåten og fraktet den hjem på den måten. Når vi slo gras der ute syntes jeg det ble mer sosialt, for vi hadde med både kaffe, mat og surmelk til oss barn. Det å sitte opp på høylasset på turen hjem var spennende. Ordren var å ligge stille på magen opp på høysekkene, ellers var det fare for at båten kunne hvelve. Syns man hadde en fantastisk utsikt og så hadde man fin sikt ned i sjøen. Så mange ganger både taretorsk og rognkjeks der vi rodde langs land. Hadde ikke påhengsmotor den gangen, så vi skremte ingen på vår tur hjem. Det hendte at vi kom over en oter som gnagde på en fisk av enn eller annen art, men den forsvant som et olja lyn når den ble var oss.

Enkelte år slo vi gress på en plass som heter Skipsvika. Ryktene ville ha det til at det spøkte der ute. Bakgrunnen for spøkeriene var at det en gang i seilskute tiden skulle forlist en hollenderskute, og samtlige av mannskapet omkom. Det påståes at det oppover dalen og over til Dønnesfjorden ble det funnet knapper til sjømannsuniformer i sølv, og at en hodeskalle ble funnet på Dønnesfjord siden av fjellet. Men vi som var guttunger viste godt under hvilken berghylle det lå menneske bein. Det hadde en av de større guttene fortalt oss. Så når jeg var der, unngikk jeg det området med omhu.

Et år vi slo gress der, skulle far ro tidlig ut for å starte slåtta. Mor skulle stelle i fjøset først og senere skulle far komme tilbake og hente oss. Den dagen hang tåka lavt nedover fjellsidene og det var tendenser til litt yr i lufta. Far rodde utover, en rotur på ca 15 minutter. Men han var ikke lenge borte før han kom roende tilbake. Han har vel glemt noe mente mor. Men da han kom inn sa han, at der var det ikke værende. Han hørte roping, men kunne ikke lokalisere hvor lyden kom fra. Lyden var liksom over alt, så han kom seg ned til båten og rodde hjem. Det var skikkelig uhyggelig der til jeg kom meg der i fra. Senere på dagen da vi alle tre rodde utover, hadde været letnet og solen tittet frem nu og da. Må innrømme at det gikk noen kuldegysninger langs ryggraden da vi gikk i land.

Men vi fikk ikke oppleve noe unaturlig den dagen. Var i grunnen litt skuffet over at ikke jeg fikk høre noe, men jeg tvilte aldri på det far fortalte. Senere fikk vi fortalt at "ropingen" forekom bare når det var tåke og været var litt guffent. I Skipsvika hadde vi hesjer så det var tørr høy vi førte derifra. Da var garnsekkene lette å hanskes med og de ble transportert direkte på "låven".

Etter en varm dag med høy arbeide var det deilig å ta seg et bad i sjøen eller i et vann lengre inne i fjorden som vi kalte for "Lillevannet". Der samlet vi barna oss til lek og bading. Der lærte vi oss å svømme, alle som en tror jeg. Kan ikke huske noen som ikke kunne svømme. Vi hadde som kjent ikke svømmebasseng på skolen og heller ikke noen svømmeinstruktører på den tiden. Men viktigheten av å lære å svømme var vi blitt fortalt av foreldrene, selv om mange av de ikke kunne den kunsten selv.

Sliping av ljåene var vell det verste med hele slotta. Når far samlet en 4-5 ljåer og bar til slipesteinen skjønte jeg at nu måtte jeg og mor dra slipesteinen. Var min eldre bror hjemme og ikke på fiske tok han den jobben. Etter et par ljåer verket det både her og der, derfor skiftet mor og jeg ofte på å dra slipsteinen, en liten kvil i ny å ne gjorde godt. Men ljåene varte noen dager etter å ha blitt slipt.

Det å heine ljåene var en kunst som jeg enda ikke har lært meg, enda jeg bruker ljåen hvert år.

Det sang så fint i stålet når de førte heina vekselvis på begge sider av ljåbladet og det ble utført med stor fart og presisjon.

Under krigen var vi evakuert til Hinnøya på et sted som heter Hegstad. Der praktiserte de noe de kalte for slåttedugnad. Da samlet bygdefolket seg hos en bonde og hjalp han med slåtta til de var ferdig der. Neste gang bar det til en annen, og slik fortsatte det til alle var ferdig. På disse samlingene ble det servert rømmegrøt og ellers mye god mat, noe vi barn satte stor pris på. Men i Børfjord hadde vi ikke den tradisjonen, forholdene var nok for små til det. Alle måtte klare seg så godt de kunne selv. Så det sosiale ble mest mellom oss i familien. Har et bilde fra Hekstad tatt sist på 40 tallet. Der ser man at alle jordene er fri for gress og at det står hesjer overalt, hele bygda var velfrisert. Var der for ca 10 år siden, da var det ingen som drev jordene mer og det så selvsagt ut deretter. Slik er det i Børfjord, selv om mange av oss er flinke til å svinge ljåen rundt om kring huset. Men Børfjord blir aldri så velfrisert som den engang var. Må nevne at hele Norges land var velstelt på den tiden.

Hvis våren lot vente på seg, hente det at det var smått med høy i sjåen. Enda mor hadde spedd på med "løypning" (fiske hoder og annet fiskeavfall som ble kokt i en stor gryte). Det var noe dyrene satte pris på, de så vel frem til et varmt måltid i ny og ne. Det kunne være så lite med høy at vi måtte ut i skogen på risskjæring (tynne kvister av bjørk og selje). Spedde også på med en spesiell tang sort, som ble kokt sammen med "løypningen". "Vårknipa" var ikke å spøke med mange ganger. Det kunne som sakt bli lite med vanlig fôr på våren, men dyra hadde høy prioritet så de lidde ingen nød hos oss. Det hendte at vi var nødt til å kjøpe høy, men det var svært sjelden, at det ble så ille.

Nu når jeg slår graset rundt huset, lar jeg den ligge en stund utover jorda, for å la det tørke. Det er for at den gode lukta av sommer skal komme tilbake, slik som jeg husket den i min barndom. Raker til slutt tørr høyet sammen og kjører den utfor bakken nedenfor huset. Men minnene om mine barndoms somre er gode å ha.