Torvebakken - Børfjord - Mitt barndoms paradis

Mange av oss som er litt opp i årene nu, minnes vell turene ut eller opp i marka til torvebakken. Alderen på oss som var barn på "torveskjærertida" har meget å si om hvordan minnene er. Selv gikk jeg i gjennom mange stadier, - fra jeg var så liten at jeg var med kun for å leke og til jeg var så stor at, jeg måtte ta i et tak.

Litt historie:

Torvskjæring har ikke så lange tradisjoner som man skulle tro. Det var bjørkeveden det ble fyrt med. Men ettersom veden ble en mangel vare, kom torvskjæring på moten. To former av torving ble benyttet: lyng-torving og myr-torving. Den første metoden falt fra etter hvert, da den var tungvint og ga lite energi for strevet. Man flekte den øverste laget av lyng og den grunne torva som fulgte med, men den brente fort og var dermed svært udrøy i bruk. Myr torv derimot var nesten som kull på enkelte myrer, mange ganger så hard at det måtte en hammer til, for å slå den sund. Men det mange ikke vet er at det var "sørøyværingene" som begynte med torvskjæring først, ca. 1870-1880. Siterer fra NOU-1994: 21 hvor det står:

På Sørøya fortelles det at man var de første til å skjære torv, og at folk fra andre steder i Nord-Norge lærte dette, her. Dette stemmer med opplysninger fra Loppa, Skjervøy og Kvenangen

Litt om redskapene vi brukte:

Det var stikk spaden eller også kalt lompespaden, så var det spaden man brukte til å skjære torvelompene i skiver, og til slutt en torvegaffel til å kaste lompene opp fra torvegrøfta. Trillebåra var også et av standard redskapene, men den var uten gummihjul i de dager. Stikk eller lompespaden var en firkantet spade som du skar litt avlange terninger med. Spaden man brukte til å skjære lompene i skiver, var spesiell. Den var hjerteformer nedentil og der skaftet nådde selve spaden, gikk den ut i en rett vinkel. Den rette vinkelen kunne man sette foten på til hjelp under kuttingen av skivene, når armene ble trette. Leste nettopp i bygdeboka for Gildeskål, at der brukte de gamle ljåblad som de laget redskap av, til kutting av torvelompene. Praksisen og oppfinnsomheten var vell så forskjellig fra sted til sted. Spaden vi brukte, var spesielt laget til formålet. På noen steder tørket de torva på hesjer. Hesjene bestod av parvise strenger oppover som torveskivene ble lagt på. Man sparte jo arbeidet med å snu torva, men så var det arbeidet med hesja da...

De aller første minnene fra torvebakken:

Hvor gammel jeg var husker jeg ikke men jeg hadde sovnet mellom noen lyngtuer, etter mye frisk luft og lek. Da ble jeg vekket av far som sa "se, der er det en liten hund bak den tua der". Jeg så og så, men kunne ikke, få øye på noen hund. Det jeg så var en trerot, eller noe lignende. Far gikk til slutt bort til "dyret" og sa; "ser du den nu"? Da skjønte jeg at jeg måtte se en hund for å glede min far, så jeg sa "ja". "Denne fant jeg ned i torvegrøfta og den er veldig lik en liten hund, ikke sant", sa han stolt.

At man fant trerøtter på bunnen av torve grøfta var vanlig over alt på Sørøya, Det tyder på at engang i fortiden, må Sørøya ha vært dekket av skog.

Da jeg ble større og ble mer bevist hva som ventet en på forsommeren når far tok spaden på aksla og sa at han skulle opp å se om tela var "gått" på torvmyra. En stille bønn ble sendt med om at det ikke var så vell, for fjæra og de andre gutta ventet med medbrakte båter.

Fjæra var lekeplass nummer en, det meste av året, bare skiene om vinteren var likeverdig. Men måtte jeg opp i marka var det mange av mine kamerater, som også måtte ta den tunge veien på torvebakken. Ikke fordi det var et umenneskelig slit for oss barn, men fordi det hindret oss å gjøre det som var morsommere, nemmelig lek. Det å skjære torvelompene i skiver å røyse disse var ikke det morsomste jeg viste om.

En vanlig dag kunne arte seg på denne måten:

Far, min eldre bror og jeg var som regel de første som gikk opp på bakken. Mor hadde som regel litt huslige gjøremål først og så måtte hun se til dyra. Vi hadde også en ku som måtte melkes. Dessuten ordnet hun med mat og drikke som skulle med på torvebakken. Det var far som sto for "lompingen" min eldre bror lempet "lompene" på trillebåra og trillet de til Tørkebakken". Der fordelte mor og jeg torvelompene utover, og skar de i skiver. Senere var det å røyse de slik at de kunne tørkes. Arbeidet for far og min bror var det tyngste, men for mor å meg besto arbeidet mest i å stå bøyd, slik at det var ryggen det gikk utover. Men på den tiden hadde man ikke noe som lignet på ryggplager.

Det første lyspunktet kom på formiddagen da far ropte at nu tar vi en kaffepause. Kaffen hadde de som regel på termos, men det hendte at det ble tent kaffebål, (men det skjedde som regel på ettermiddags økta) og at en sotet kaffekjele kom frem. Vi var så heldig at på begge

plassene vi skar torv, sildret og rant det en bekk like i nærheten, så tilgangen på rent vann var god. Kaffe var ikke noe for meg i unge år, så mor hadde som regel med en 3 liters aluminiums spann som hun hadde fylt, med surmelk. Det var på den tiden, den beste tørstedrikken jeg viste om. Så når det ble ropt kaffepause, så var det surmelka, jeg så frem til. Den var mor og hentet i bekken, for det hendt at det kunne være skikkelig varmt av og til, selv om det var tidlig på året. Når klokken nærmet seg tolv og middags tid, ruslet mor ned for å lage middag. Når middagen var ferdig slo hun på et tomt parafinfat. Det var ikke bare vi som hørte at middagen var ferdig, men det gjorde sikkert resten av bygda også. Etter middagen på den tiden tok folk det med ro. En lang og god middagsvil ble innvilget, men jeg benyttet anledningen til å ta meg en tur ned i fjæra med lekebåten.

Men når "siestaen" var over bar det opp på torvebakken igjen. Var været bra kunne man arbeide langt utover kveldene. Når man var ung eller barn satte man mest pris på pausene. Da kunne mor eller far fortelle hva de mintes fra sin barndom, mens kaffen ble kokt og maten kom frem fra diverse esker og spann. Syntes det var spennende å lytte til hvordan det var i "gamle dager". Men også en dag på torvebakken har sin ende. Når jeg kom ned var det å oppsøke lekekameratene. Den lyse årstid var her forlengs, midnattsolen skinte inn Børfjord, allerede den 15. mai og vi barn hadde enda nok energi til lek om vi hadde vært en dag på torvebakken.

Når torva omsider var tørr:

Når torva omsider var tørr, var det å samle den sammen å stable den i "torvesjåen". Torva ble ikke tatt ned før vinteren kom, og da i sekker som vi lastet på en hjemmelaget skikjelke og dro ned. Siden vi hadde utforbakke var det mest om å gjøre å bremse kjelken det meste av turen, nedover. Som før nevnt skar vi torv på to plasser. På den andre plassen (under "Lillebørra") var det så bratt ned til huset at far hadde anlagt en løypestreng. Så vi trakk torvesekkene frem til løypestrengen med skikjelken, der ble sekkene hekta på strengen parvis og sendt nedover til de stanset pent og pyntelig ved en bjørkestamme like ved huset, som løypestrengen var festet til. Der sto mor og hektet sekkene av etter hvert som de kom seilende nedover. Det at sekken stanset pent å pyntelig ved bjerkestammen skyldes en bremseanordning min far hadde laget. Ideen til løypestrengen hadde han tatt med fra vedskogen på Hinnøya, der vi var evakuert under krigen. Men som med alt som er laget av mennesker, kan de mest idiotsikre anordninger svikte. Slik også i vårt tilfelle. Det var vell forsendelse nummer 2 som skulle nedover, da det hendte. Akkurat hva som gikk galt vet ikke jeg, men det var noe far ikke fikk tredd riktig før vi mistet sekkene utfor. På et øyeblikk fikk sekkene en kolossal fart, det sang i strengen og det gnistret der metall gnisset mot metall. Det var som i historien om "Løypestrengen" av Asbjørn Dybwad. Men heldigvis gikk lyden fortere enn sekkene, om det holdt hardt. Vi fikk ropt til mor at torvesekkene var løpt løpsk, hun løp for livet bak husnova. Hun fikk akkurat snudd seg og tittet frem da sekkene traff bjørkeleggen med stor kraft. Sekkene eksploderte med et brak og en sky av torvestøv skjulte huset for oss som sto i den andre enden. Siden det var vinter og snø kan dere jo tenke dere hvordan det så ut når støvet hadde lagt seg. Det var ikke fritt for at latteren kom fram den gangen.

Fikk lyst å stikke noen sekker torv til sommeren for nostalgiens skyld. Har alt av redskaper klart i kjelleren, og torvebakken har ikke flyttet på seg.